I mine mange år som katteoppdretter og Sibirkattelsker har jeg observert noen situasjoner som har uroet meg mye. Dette gjelder noen forhold mellom eier og dyr, som i mine øyne er direkte usunne for dyrets velferd. Jeg har av og til lurt på om dyrets eier lider av Münchausen syndrom by Proxy.
Sykdommen er kalt opp etter Baron von Munchausen. Han ble født 11 mai 1720 i Bodenwerder i tysk Sachsen, og døde den 22 februar 1797 i Bodenwerder. Han var en tysk adelsmann som var kjent for sine skrøner. Munchausen deltok som kavaleri løytnant i russisk tjeneste, i kampen mot tyrkerne, og ble forfremmet til kaptein i 1750. Som en lidenskapelig jeger og munter selskapsmann som var glad i en fest, ble han beryktet for sin evne til å berøre glasset, for å fortelle de mest groteske og fantasifulle anekdoter fra sine jakt og krigs opplevelser.
Først noen ord om hva Münchausen syndrom er. Münchausens syndrom, en psykologisk forstyrrelse der personer fabrikkerer symptomer hos seg selv, og Münchausen syndrom by proxy, der «by proxy» betyr ved stedfortreder. Münchausens syndrom er en tilstand der en pasient presenterer symptomer og tegn som viser seg å være fabrikerte, falske. Pasienten produserer altså selv bevisst sine symptomer og funn, som de så ofte på dramatisk vis presenterer som et problem for helsevesenet. Münchausens syndrom har sjelden noen økonomisk sekundærgevinst, men det kan være et rop om oppmerksomhet. Pasienten lider av et dypt følt behov for å være syk, en trang som kan bli så sterk at den får vedkommende til å skade eller forgifte seg selv for å opprettholde illusjonen om en kroppslig sykdom.
Münchausen syndrom by proxy er det, samme, bare at det betyr "ved stedfortreder", og da er det barna det går utover, eller i dette blogginnlegget, dyra. Da får man full oppmerksomhet ved at hunden/katten er syke hele tiden. "Syndrom er et medisinsk uttrykk for en sammenstilling av symptomer og tegn som ofte opptrer sammen." Ofte har disse menneskene god innsikt i
den medisinske verden og vet hvilke symptomer og sykdomstegn de skal
presentere for veterinæren. De går til veterinæren med katten sin. Kommer med sine mistanker. Det blir tatt prøver som ofte ikke gir et klart svar. Personen "graver" videre og krever flere undersøkelser og tester. De skifter veterinær og mener de ikke fikk nok hjelp, og at den forrige veterinæren ikke var flink, eller kunne gi svar. Slik forsetter de sin vandring fra dyrlege til dyrlege. Den stakkars katten/hunden puttes i bur, må reise frem og tilbake. De må tåle nålestikk fra alle prøver som skal tas. Dyret blir stresset og det i seg selv kan gi sykdom og atferdsproblemer, f.eks FIP på en ung katt.
Et fellestrekk blant de som har Mbps er deres beinharde fornektelse at de har denne dysfunksjon. Ofte gjelder dette kvinner der de har gjort dyra til barna deres.
Selv velmenende veterinærer gjør ødeleggende feil med reseptbelagte legemidler. Tenk så ødeleggende det er for dyret når en person som er plaget med Munchausen By Proxy Syndrom, kan forårsake når hennes mål er å få sympati på grunn av hennes "syke lille hund eller katt." Det er så viktig at vi som oppdrettere blir mer bevisst på Munchausen By Proxy Syndrom, og si ifra når det er noe som ikke stemmer. Dyremishandling er en forbrytelse uansett hvor mye eller hvor lite en person er klar over sine handlinger. Vi snakker om forsvarsløse dyr, og det er viktig at vi er observant. Vi kan spørre de som ønsker katt om deres historie bakover m.h.t. dyr. Har de hatt mye syke dyr, flydd mye til veterinær, kan de masse om medisinske uttrykk osv. Det trenger jo ikke å bety at det er Munchausen By Proxy Syndrom, men følg magefølelsen. Det kan jo hende at personen har hatt dårlige erfaringer med syke dyr. Det er jo levende skapninger vi prater om.
Munchausen syndrome involving pets by proxies
In a letter in 1998 we drew attention to the fact that there was no reference to Munchausen syndrome by proxy described in the veterinary literature.
1 Recently Munro and Thrusfield from the Royal School of Veterinary Studies, University of Edinburgh have published a paper in the
Journal of Small Animal Practice, documenting the first series of reports of suspected Munchausen syndrome by proxy involving pets as proxies.
2 In the study, 1000 randomly selected veterinary surgeons received a questionnaire specifically asking for details of their perceptions and experience of non-accidental injury in animals. A total of 448 cases were described, six of which were described by the respondents as possible Munchausen syndrome by proxy. Three other cases were identified by the authors as possible Munchausen syndrome by proxy. The nine cases are all described and show similarity to child proxy incidents. Common features include frequent requests for clinical review (up to four times in one day in one case), and frequent change of veterinarian (“veterinarian shopping”). In some cases the mode of clinical presentation was similar to that seen in paediatric practice, for example, presentation with haematuria or uncontrolled fitting. In one case a dog owner was insistent that a neighbour had poisoned his dog, but he was later convicted for the attempted poisoning of his child; in court it was revealed that he had previously attempted to poison two other pets treated by other veterinarians. In another case a cat owner gave an incoherent history with regard to the cause of injuries, and postoperative trauma occurred to the intramedullary pin. Repeated problems arose until the cat was admitted.
The authors conclude that their findings should not only inform the small animal practitioner about a curious syndrome but also form the basis of broader debate in comparison between the experience of the veterinary and medical professions. Communication between child protection agencies, veterinary surgeons, and the RSPCA is beginning to occur in different parts of the country. Such liaison should be welcomed by paediatricians.
